I starten av juli gikk jeg over til kun å spise plantebasert. Jeg hadde tenkt på det ganske lenge, men kjent på at ikke alt lå godt nok til rette. Å greie å ha et sammensatt kosthold og å gi kroppen det den trenger når man spiser vegansk, innebærer blant annet å kunne lag mat fra scratch; i alle fall er det mitt utgangspunkt. I min lille leilighet, som ikke hadde et fungerende kjøkken og som jeg visste jeg skulle flytte fra og derfor ikke prioriterte å gi et fungerende kjøkken, var det strengt tatt ikke mulig. I tillegg hadde det ikke noe bra der, og jeg manglet mental kapasitet til å skulle gjøre en innsats på nok et område.

Da jeg i slutten av juni flytta til min nye leilighet med mer plass og skikkelig kjøkken, og i tillegg raskt følte meg hjemme og endelig som å ha landet noe sted, var det lett å velge vegansk. Jeg har tidligere spist vegetarisk i cirka tre år, og også etter det har jeg spist lite kjøtt og litt for lite fisk. Jeg har imidlertid spist relativt mye egg og mye meieriprodukter. Jeg er glad i brødmat, grønnsaker og frukt, og har levd på det, samt havregrøt til frokost og sjokolade, i ganske mange år. På en måte et sunt kosthold, og samtidig ikke; det har manglet essensielle næringsstoffer, jeg har ikke fått i meg nok proteiner og ikke nok sunt fett. Jeg har ikke vært interessert overhodet i matlaging, og har skydd å lage middag av den årsaken, og også av mer kompliserte årsaker. Gjennom alle årene med alvorlig bulimi var typisk middagsmat alltid det vanskeligste; dersom jeg først lagde varmmat, lagde jeg masse og spiste alt, før jeg kasta opp alt igjen etterpå. Nå er det heldigvis mange år siden, men minnene sitter i kroppen og er en medvirkende årsak til hvordan jeg halvveis ubevisst har valgt å spise de siste årene; det som har vært mest mulig ukomplisert for meg, og samtidig helt uten regler.

Samtidig: Det er lenge siden mat var vanskelig, og jeg har derfor ikke vært veldig bekymret for at det å introdusere en mer “spesifikk” måte å spise på, skulle by på problemer på den måten. Nå er det gått to måneder, og nei, ingenting har vært noe problem. Jeg har lest meg opp på vegansk kosthold, har lest kokebøker, har laget middag hver dag (eller varmet opp rester fra dagen før), og har bakt rundtstykker og scones og masse bananbrød. Kumelk er byttet ut med diverse plantemelk og ost på ku- eller geitemelk med vegansk ost, som, etter litt tilvenning, smaker helt OK. Brunost, som jeg før har spist masse av, er kanskje det største savnet, men jeg tenker ikke lenger så mye over det, kanskje fordi peanøttsmør med syltetøy er en god erstatning, og kanskje fordi jeg faktisk har funnet en oppskrift på vegansk brunost. Det blir jo naturligvis en annen smak, men jeg er spent på å prøve den. Internasjonale matbutikker har alt mulig av bønner, linser, frø, gryn, krydder, sauser, etc., til ålreite priser, og noen ting er enkelt og rimelig å bestille på nett, som næringsgjær (funker f. eks. som erstatning for parmesan på pasta) , hampfrø (ekstra proteinkilde når det trengs), og kokossukker (smaker bare skikkelig godt).

Tromsø er imidlertid ikke den mest spennende byen å være veganer i. Vi har ingen restauranter som kun serverer plantebasert mat (vi hadde en skikkelig fin kafe, som måtte stenge…), og kanskje én (nettopp nye eiere og jeg vet ikke hva greia blir der) som kun serverer vegetarisk mat. (Om noen vet at jeg tar feil her, si ifra.) De fleste restauranter har minst én vegansk rett (eller en rett de kan gjøre vegansk på forespørsel), noen har flere. Et par-tre steder (som jeg vet om, kanskje flere) strekker seg langt for å gi veganere god og spennende mat, som er kult. Personlig spiser jeg uansett ute kun en sjelden gang, og blir dermed ikke veldig nedtrykt av Tromsøs begrensede veganske serveringstilbud, men det hadde vært artig med noe dedikert plantebasert, det hadde det. (Oslosavn igjen, og ønske om Berlintur igjen, den byen skal være blant de aller mest veganervennlige.)

Av dagligvarer får man på blant annet Coop Extra, Kiwi og Rema selvfølgelig det nødvendigste – som melk et par typer ost, smør, rømme og majones – i plantebasert form. På EurpSpar, og sikkert flere steder, har de noen flere spennende produkter, som vegansk sjokolade og is, og flere typer ost og smørbare pålegg. Og så klart ting som tofu, veganske pølser og nuggets og burgere, slike ting. Og mye er jo vegansk i utgangspunktet, som nøttesmør, Sjokade (yay) og noen typer syltetøy. Mye er lett å lage selv; alt fra nøttesmør til majones. Pålegg, som for en del er den største headscratcheren når man begynner å spise vegansk, er for meg ofte ost, tomat med salt, pepper og majones og peanøttsmør med banan og/eller syltetøy, i tillegg til et skikkelig godt linsepålegg jeg fant oppskriften til i en bok jeg leste i sommer (Jordnært av Anette og Susanne Bastviken (for øvrig en vakker, anvendelig og underholdende bok) og som er blitt fast pålegg på knekkebrødene på jobb. Jeg lager ofte en stor porsjon på søndager og har sunt og digg pålegg gjennom uka. Jeg har begynt å dyrke spirer på kjøkkenbenken, og har også faktisk, etter å tenkt på det lenge, kjøpt meg en Auk mini, som også har fått plass på kjøkkenbenken, hvor basilikum og bladpersille nå har blitt et par centimeter høye der i plantelyset sitt. Håpet og forventningen er å kunne ha friske urter tilgjengelig året rundt. Jeg har plukket litervis med blåbær, som blir syltetøy og topping, og i forkant av neste år skal jeg finne ut av hva annet enn bær og sopp som er fint å plukke i naturen, og hva som kan være mulig og lurt å dyrke enten utendørs på den lille uteplassen min eller på innglasset balkong. Det blir skikkelig spennende og skikkelig artig. Så det går virkelig bare fint, det her. Delvis fordi jeg er alene og kun trenger å ta hensyn meg selv. Har man en partner som ikke spiser vegansk, eller barn, blir det med en gang flere hensyn å ta.

Jeg tok valget om å spise vegansk primært av hensyn til dyr og dyrevelferd. Dyr har for meg absolutt egenverdi, og er ikke noe som eksisterer for at vi mennesker skal kunne bruke, ha nytte av. Dyr kjenner ubehag, smerte, frykt, utrygghet og trygghet og ro. De har lite de skulle ha sagt i møte med mennesker, og er helt overgitt vår vilje, våre handlinger.

I sommer har jeg òg lest masse om klima, om klimaavtrykk og klimakrisen (som er her), om bærekraft, ressursutnyttelse, om hvor og hvordan råvarene vi spiser og materialene vi bruker blir dyrket frem, behandlet, transportert, konsumert eller kastet, etc. Dette vil jeg òg komme tilbake til – det er så komplisert og så mange nyanser, og jeg har ikke mye kunnskap ennå. Men jeg er blitt bevisst på klimaavtrykket jeg – som vi alle – avsetter, og på hvordan og hvorfor eksempelvis et vegansk kosthold kan spille en rolle i å redusere dette personlige klimaavtrykket. (Klimaavtrykk: “Den totale mengde klimagasser eller CO2 som direkte eller indirekte slippes ut på grunn av menneskelige aktiviteter.” (Greenpeace.org)) Motivasjonen er altså sammensatt, men aller minst jeg vil bidra til at dyr har det vondt. Man kan lure seg selv (som jeg har gjort, i flere år, fordi jeg ikke orket å ta innover meg virkeligheten og heller ikke orket å gjøre endringene jeg visste jeg burde gjøre) til å tenke at dyr som blir brukt i industriell matproduksjon, særlig i Norge, ikke lider. Dette vil i de færreste tilfeller stemme; man forstår det raskt om man prøver.

Per nå kan jeg si at jeg spiser vegansk, men jeg kan ikke kalle meg veganer. Veganisme handler om mer enn kosthold; det er òg et etisk standpunkt og en måte å leve på som på alle områder har respekt for dyrene. Det innebærer å unngå all form for utnyttelse av dyr, enten det er for mat, klær eller andre ting. Siden jeg ennå bruker ullplagg, kan jeg ikke kalle meg veganer. Tannkremen min er vegansk, mascaraen min er laget på avokado og er cruelty free (ikke testet på dyr), og jeg er bevisst på hvilke produkter jeg kjøper når det gjelder vaskemidler, vaskeproduker, hygieneprodukter etc., slik atjeg gradvis bytter ut det jeg eventuelt bruker nå som ikke er miljøvennlige, vegansk og cruelty free, med produkter som faktisk er det, i så stor grad som mulig. Men ulla. Jeg kommer ikke til å kjøpe meg nye ullplagg etter hvert som de jeg har, slites ut, men jeg har mange, spesielt sokker, stilongs og tynne og tykke gensere. Jeg er så mye ute og på tur, og jeg blir skikkelig kald når det er kaldt ute. Det gir på et vis ikke mening å kvitte seg med klær som alt er kjøpt inn, som jeg har hatt i mange år og som fungerer 100%, når jeg samtidig trenger dem. Problemet med å bruke dem er samtidig at det sender et signal om at ull er greit å bruke, som er et signal jeg personlig ikke lenger har lyst til å sende. (Nå er det nok ikke så mange som bryr seg om hva jeg har på meg, ergo relativt svak signalstyrke, men likevel, prinsippet dere skjønner. Og: “Det betyr ikke noe hva akkurat jeg gjør, sa seks milliarder mennesker”, omtrentlig gjengitt.) Jeg vet at det finnes masse skikkelige friluftsmennesker som ikke bruker ull, som bruker andre materialer. Det er noe jeg må gjøre litt mer research på (om noen har erfaringer, legg gjerne igjen en kommentar). Samtidig har jeg ikke råd til å bruke en haug med penger på nye (brukte) plagg sånn plutselig, noe jeg vil måtte gjøre dersom jeg kvitter meg med all ulla på én gang. Sånn sett er det mer gjennomførbart å bruke plaggene til de slites ut, og heller da tilstrebe å handle andre materialer. Del gjerne med meg hva dere tenker om denne konkrete eller andre liknende avveininger.

Uansett. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe ved å spise vegansk; tvert imot har jeg fått øynene opp for masse god mat jeg aldri før liksom tenkte over, og jeg spiser mer sammensatt og totalt sett sunnere (enn noen gang). At jeg totalt sett har det bedre i livet (enn noen gang), gjør det lettere å være nysgjerrig på mulighetene og å oppøve interesse for matlaging, som også hjelper. Og så har det ikke gått 100% perfekt. Selv om jeg nå har begynt å få brukbar e-stoffoversikt, har jeg i sommer kommet hjem med syltetøy med karmin og ikke-vegansk buljong, og jeg har, flaut som det er, faktisk glemt meg bort ved to anledninger. Første gangen var tidlig i juli, jeg på fjelltur med nye bekjente og en av dem tilbød meg tørket ananas med sjokoladetrekk, jeg tok den imot og spiste den før jeg husket at jeg jo ikke spiser vanlig sjokolade mer. Jeg følte meg faktisk skikkelig dum, og sa ikke noe, takket bare nei til mer. Det viste seg imidlertid etterpå, da jeg sjekket, at denne mørke sjokoladen tilfeldigvis var vegansk, så teknisk sett ingen glipp der. Andre gangen stod jeg i kaffebaren på universitetet sammen med en venninne jeg ikke hadde sett på en stund (men hun visste at jeg bare spiser vegansk, vi hadde noen uker tidligere tråkket rundt i byen sammen på jakt etter et ålreit spisested for oss begge) og bestilte en “dobbel islatte”. Ikke med plantemelk, nei, bare vanlig islatte. 20 minutter senere, da vi satt der ute i sola, kommenterte jeg; “Denne var god, det var ikke så mye melk i den”, og først da gikk det opp for meg hva jeg faktisk hadde drukket. Jeg ble fysisk kvalm (av psykiske årsaker) og fikk en skikkelig dårlig følelse inni meg, og følte meg skikkelig dum, enda dummere enn første gangen. Så dum at jeg heller ikke da greide å si noe, selv om jeg så klart kunne gjort det. Men det føles teit å glippe på noe som samtidig kjennes så viktig, dermed må det i alle fall se teit ut fra utsiden, tenker jeg. “Hvis det er så viktig, hvordan kan du glemme?” Ikke at jeg tror at vennene mine ville si det, men noe i meg frykter at de skal tenke det. I alle fall, det skjedde. Men så er det jo bare å fortsette, ingen skade har egentlig skjedd, intensjonen min er den beste og det må være rom for feil, har jeg lært, i en prosess som, selv om meningsfull og interessant, virkelig krever omstilling og innsats.