Det er lørdag, jeg har fått litt forkjølelse og ute er det grått og regn, så dette blir en rolig dag der kroppen kan hvile og jeg kan gjøre koselige ting hjemme, inkludert å oppdatere bloggen.

Hverdagen skjer. Jobb så klart, og behandling, og surdeigsbaking, hjemmelaget vegansk brunost, strikking og buldring og yoga, og masse bøker. Turer i sola med frost på bakken, og turer i regn og skikkelige vindkast, og det er så fint ute uansett. Savner olashortstida og omfavner store myke varme gensere.

Morgenene mine begynner på yogamatta, tidlig og når det nå ennå er mørkt ute og stille overalt, og jeg elsker den tida på døgnet, det er som en slags skjermet tid der ingenting egentlig trenger å skje, det er tid til fri bruk. Jeg bruker den til yoga og til litt styrketrening, før frokost. Jeg har praktisert yoga de siste ti-ish årene, men mange av dem i perioder, til og fra. Det var ofte for vanskelig. De siste cirka tre årene har det vært en viktig del av hverdagen og har blitt som en integrert del av meg. Yogaen hjelper meg utrolig masse. Yogamatta er et sted hvor jeg alltid klarer å samle meg sammen, roe nervesystemet og kjenne trygghet, kjenne stødighet i meg selv. Kjenne på at jeg klarer meg, uansett. Å leve med ettervirkninger av komplekse traumer er krevende, på daglig basis og i det meste av det jeg gjør, selv om traumebehandlingen og psykiateren min hjelper meg enormt – for en prosess det er og har vært de siste årene. Å ha kommet dit at det å være til stede i kroppen og i meg selv på en slik måte yoga og meditasjon innebærer, kjennes godt, er i seg selv en big deal. At det i tillegg er blitt noe jeg aktivt bruker for å klare å ha gode dager, er spesielt sjukt, og utrolig fint. Gjennom bedriftsidrettslaget på jobb kan vi delta på ukentlige yogatimer med dyktige, erfarne instruktører, så jeg gjør det hver mandag ettermiddag og har gjort siden jeg startet på UiT for snart to år siden, og jeg gleder meg skikkelig til hver gang, det gir så mye ro og er så artig. Og så hjelper det også musklene mine og leddene mine til mer styrke, mindre stivhet, mindre smerte, som har vært issues for meg i mange år, og tida med rullestol gjorde det definitivt betydelig verre.

Denne boka kjøpte jeg i våres en gang, og jeg leser i den masse. Ikke noe avansert ved den eller i den, den er bare et vakkert utforma oppslagsverk og en koselesebok med kloke, upompøse refleksjoner rundt hva en yogapraksis kan bety, hva den kan brukes til, og hvordan. Om stødigheten og roen man kan kultivere og ha med seg ut i verden.

Jeg har begynt å henge på klatresenteret igjen, har begynt å utfordre meg på buldring, som de siste årene er noe som har føltes altfor voldsomt for kroppen. Det krever en annen type styrke, og en annen eksplosivitet, enn led-klatring på mitt nivå, i alle fall), som er det jeg stort sett har gjort, både da jeg satt i rullestol og etterpå. Skal gjøre det også, videre, men det er gøy å prøve nye ting, og gøy å merke at kroppen klarer også det. Nå har jeg testa to ganger den siste drøye uka, og kroppen klarte ikke så masse første gang, haha, men andre gangen gikk det bedre, så jeg har trua, og det vil hele tiden være nye ruter å ha som mål å klatre. Egentlig er det som kombinert trening og lek også for voksne.

Frisket opp surdeigsstarteren min i morges, og den står nå og godgjør seg til i kveld, da jeg kan lage en brøddeig. Forstår at det er ulikt hvordan folk behandler og ivaretar starteren sin. Det virker som om mange mater den ved å fylle på mel i glasset hvor den befinner seg. Som kanskje fungerer bra om man baker ofte? At den da ikke blir for sur. Jeg følger nøyaktig surdeigsstarterstegene i boka Surdeigsbakst fra Ille brød, og lager liksom en ny hver gang, ved å blande en liten del av starteren med litt nytt mel og nytt vann i et nytt glass. En slik liten porsjon som skal i deigen jeg skal lage, og en lik porsjon skal tilbake da i kjøleskapet etter noen timer på benken og bli den nye starteren. Lurer på om flere gjør det slik eller om det ikke egentlig er nødvendig. (Det blir jo alltid da mye rester, “discard”, som egentlig kan kastes, men det vil jeg jo ikke, så jeg har stekt pannebrød, som ble digg, og i dag tenker jeg å lage knekkebrød av starterrestene etter en oppskrift jeg fant.)

Jeg har stekt tre surdeigsbrød de siste par ukene, sånne i form. To første gangen, det ene ble understekt, det andre hevet veldig ujevnt i ovnen og liknet ikke helt på et brød, men det smakte godt. Det siste brødet skulle nok også egentlig har heva enda litt mer, så jeg får prøve å sette det i enda litt varmere omgivelser neste gang. Kanskje trengs et bakestål, for å få det enda varmere i ovnen, men jeg skal først se hva jeg kan få til uten å kjøpe for mye greier. Uansett, det siste brødet så ut som et skikkelig brød, ble skikkelig stekt, hadde skikkelig sprø skorpe og smakte skikkelig godt, så jeg er fornøyd både med min utvikling og med brødet. Har samtidig enda litt høyere forventninger til helgas brød, så vi får se.

For å fullføre nytt på matfronten, da, så spiste jeg her om dagen opp resten av min veganske hjemmelagde “brunost” (brukte denne oppskriften til Tiril Holseter). Jeg vet ikke helt hvorfor, men selve smaken minnet meg om vaffel (eller, det er jo sikkert fordi mange av ingrediensene og krydderet er de samme),. Jeg følte at jeg spiste vaffel når jeg spiste brødskive med denne brunosten, og det er jo helt fint. Men det er jo såklart ingen geitemelk i den, og hvordan får man smaken av brunost uten geitemelk? For et par uker siden kom faktisk verdensnyheten (mhm) vegansk “brunost”, fra merket Go’Vegan og utviklet av Synnøve Finden, i butikk, og det er jo artig, men ikke den heller smaker brunost, skal vi tro instagramanmeldelsene jeg har fått med meg. Noen mener den er for søt og/eller smaker for mye karamell, noen mener den ikke smaker noe og noen mener den er god, men ingen av dem mener det smaker brunost. Selvfølgelig skal jeg prøve den når jeg kommer over den, for å sammenlikne med den selv lagde, og så er jo en fordel (som mange omtaler det som) eller ulempe (som jeg selv i dette tilfellet anser det som) med å lage ting selv, fra bunnen av, at man virkelig kan vite hva det man spiser, består av. Noe mer kolesteroløkende enn vaffelosten jeg selv kokte sammen av smør, fløte, sukker og sirup finnes nok ikke, og det vet jeg altfor godt nå, så det kan ikke skje hver måned. Synnøve skriver at deres versjon inneholder mindre sukker enn vanlig brunost, så det er nesten så jeg håper at den slår min (altså Tiril sin) på smak. Fortsettelse følger.

Høsten gjør at jeg får lyst til å strikke igjen, og har begynt på lua Care for Nature fra Drops. Valgte oppskrift delvis på bakgrunn av hva slags pinner og garn jeg allerede har liggende, og da ble det den, i sort, og jeg har ikke strikka lue før, så det er artig. Og det kommer nok til å ta en stund, med små pinner og tynt garn og vrangbord med vridde rette masker, som jeg ikke har vært borti før og som er litt knot.

Resten av dagen blir hvile og kos. Alltid rastløs når jeg ikke orker å gjøre så mye, selv om jeg ikke orker å gjøre så mye. Kanskje se om jeg kan komme opp med lure ideer til ting å ha på veggene her. Leiligheten er innbodd og koselig og noen småting mangler, som noe mer på veggene, en plante i gangen, og balkongen. Skal legge nytt gulv der, og det har jeg åpenbart en motstand mot å forholde meg til siden ingenting så langt har skjedd.

Tenker på å lage vegansk søtpotetpizza, som jeg ikke har lagd før, og jeg skal lese videre i boka The Goldfinch av Donna Tartt. Ble faktisk influensa til å lese den, av en YouTube-person, heh, og den vant Pulitzerpris i 2014, og jeg liker den så langt veldig, veldig godt – 190 av 850 sider inn ligger den av til å havne på min personlige topp ti-skjønnlitteraturliste. Morgendagen ser ut til å ha finvær, og jeg har plan om at formen min skal fikse litt tur, litt buldring og venninnekveld.

Ruglfjellet i bakgården min, hjerte.

Håper helga er ålreit!